Lageret, en ressurs som fortsetter å forbruke
Et lagret parti er aldri et nøytralt parti.
Når en vare slutter å sirkulere, slutter den ikke å generere kostnader. Den tar opp plass, mobiliserer håndteringsutstyr, krever inventaroperasjoner, mater informasjonssystemer og binder opp kontanter. I tillegg kommer tiden brukt på å finne referanser, sjekke tilstanden, opprettholde datakvaliteten eller omklassifisere enkelte varer før de settes tilbake på markedet.
Denne mobiliseringen er ofte lite synlig fordi den inngår i den daglige driften av organisasjonen. Likevel mobiliserer den ressurser som kunne vært brukt til verdiskapende aktiviteter.
Fraværet av bevegelse betyr derfor aldri fravær av kostnad. Det uttrykker tvert imot et kontinuerlig forbruk av ressurser så lenge varen ikke har fått en ny nytteverdi.
Illusjonen av en arv som verdsettes
Fylte hyller gir lett inntrykk av å ha en betydelig formue.
Denne oppfatningen er forståelig: jo høyere lagret volum er, jo mer ser det ut til at selskapet har mobiliserbare ressurser. Men innen gjenbruk når denne logikken raskt sine grenser.
En eiendel skaper faktisk verdi først når den blir gjeninnført i en ny bruk. Så lenge den forblir immobilisert, representerer den først og fremst et potensial hvis realisering forblir usikker.
Et mettet lager kan dermed avsløre lav omsetning av eiendeler, immobilisert likviditet og en gradvis opphopning av driftskostnader. Den tilsynelatende overfloden skjuler dermed en ytelse som sakte forverres.
Den virkelige indikatoren på rikdom er derfor ikke det holdte volumet, men evnen til raskt å omdanne en tilgjengelig eiendel til en eiendel som faktisk blir gjenbrukt.
Tiden endrer mer bruksverdien enn selve objektet.
I motsetning til en utbredt oppfatning er ikke alltid den viktigste effekten av tid den fysiske nedbrytningen av eiendeler.
I gjenbruk er det ofte utnyttbarheten som først blir svekket. Referansene blir mindre lesbare, uttak fragmenterer partiene, viss informasjon forsvinner, dataene blir gamle og markedets behov utvikler seg.
Et møbel som er perfekt bevart kan dermed bli vanskeligere å integrere i et prosjekt bare fordi det er mindre identifiserbart, mindre homogent eller mindre i tråd med dagens forventninger.
Verdien av en eiendel avhenger derfor like mye av kvaliteten på informasjonen som følger med, som av dens materielle tilstand. Når dette båndet svekkes, blir det mer komplisert, lengre og dyrere å sette det tilbake i sirkulasjon.
En avkastning som er i ferd med å erodere stille.
Økonomiske vanskeligheter skyldes ikke alltid en stor hendelse.
De oppstår ofte gjennom en rekke beslutninger som, tatt individuelt, virker helt rimelige: å beholde noen partier «i tilfelle», akseptere noen ekstra kvadratmeter, utsette en avgjørelse eller forsinke en lagerutgang.
Hver beslutning legger til en liten dose kompleksitet. Forskningene tar lengre tid, håndteringene øker, reiseaktiviteten øker, lagerfeil gjentar seg, og de daglige avgjørelsene tar mer tid.
Ingen av disse kostnadene er egentlig spektakulære. Likevel fører deres opphopning til en betydelig reduksjon i marginen, uten at det alltid er mulig å identifisere opprinnelsen klart.
Denne stille erosjonen utgjør en av de viktigste utfordringene i styringen av aktiviteter for rebruk.
Tenke på lager som en strøm i stedet for som en eiendel
Denne virkeligheten fører til å flytte blikket.
Utfordringen er ikke bare å bygge opp en stor beholdning, men å opprettholde evnen til å sirkulere raskt. Ytelsen avhenger mindre av mengden tilgjengelige varer enn av hvor smidig de går fra første bruk til andre.
Denne tilnærmingen endrer også prioriteringene for forvaltning. Kvaliteten på dataene, sporbarheten, enkelheten i identifiseringen av varer, rotasjonen av partier og hastigheten på avgjørelsene blir like viktige faktorer som lagringskapasiteten selv.
Etter hvert som gjenbrukssektorene struktureres, fremstår kontrollen over strømningene som en konkurransefaktor som er like avgjørende som kvaliteten på de tilbudte varene.
