Europeisk karbonmarked: anatomi av en reform

Opprettet i 2005, hviler ETS på et enkelt prinsipp: å sette en grense for CO2-utslippene fra de mest forurensende industrielle og energiproduksjonsanleggene, og la dem betale en pris

for hver tonn som slippes ut.

Hvert år reduseres det totale taket for tilgjengelige kvoter i henhold til en sats kalt “lineær reduksjonsfaktor”, noe som mekanisk må presse karbonprisen oppover og oppmuntre bedrifter til å redusere sine utslipp i stedet for å kjøpe kvoter.

Bedriftene får en del av sine kvoter gratis — beregnet via “benchmarks” som fastsetter mengden tildelt basert på ytelsen til de mest effektive anleggene i hver sektor — og må kjøpe resten på auksjon eller på det sekundære markedet.

Presentert av presidenten for Europakommisjonen i et lovgivningspakke som også inkludereren elektrifiseringsplan og et forslag om nettavgifter, teksten fra17. juli har som mål, ifølge klimakommissær Wopke Hoekstra, å skissereen bane som er i samsvar med EUs klimamål for 2040.

I detalj fremheves flere tiltak:

• En nedgang i hastigheten på reduksjonen av utslipp.

• En forlengelse av gratis kvoter.

• Nye fleksibilitetsmekanismer.

• Inngangen av avfallsforbrenningsanlegg.

• En brems på luftfart og ETS2.

• Nye finansieringer.

Forslaget kommer etter måneder med økende press. En lobbyist sitert av

l’Usine Nouvelle beskriver "en panikkstemning i Kommisjonen i februar og mars", noen fryktet at karbonmarkedet ville kollapse helt og enkelt under presset fra flere hovedsteder og den kjemiske industrien i spesielt.

En analyse fra Europe Agency, utført før presentasjonen av teksten, skisserer to

ganske klare leire innen Rådet:

• Den “kritiske” blokken, tilhenger av maksimal fleksibilitet:

• Den “ambisiøse” blokken, som ønsker å bevare systemet: 

Miljøorganisasjoner har reagert uten å vente. NGO-en Carbon Market Watch har fordømt et forslag som ville gi "en redningsbøye" til fossile brensler og flere "gratis forurensningslisenser", og minner om at ETS har gjort det mulig, på tjue år, å halvere utslippene fra energisektoren, industrien, luftfarten og maritim sektor. Tyske forskere og NGO-er har på sin side advart om at reformen vil gjøre det vanskeligere å nå klimamålene til blokken.

I motsetning til dette forsvarer Kommisjonen en balansegang: å bevare den europeiske industrielle konkurranseevnen mot kinesisk konkurranse og amerikanske tollsatser, uten formelt å gi avkall på prinsippet om forurenseren betaler eller på 2040-målene.

Teksten må fortsatt forhandles i flere måneder mellom de tjuesyv og Europaparlamentet, hvor ENVI-komiteen vil gjennomgå saken. Gitt de allerede synlige bruddlinjene i Rådet, og den rollen Frankrike kan spille som megler, forblir det endelige resultatet av denne forhandlingen usikkert — med spørsmålet om hvorvidt EU kan forene klimamål og industriell konkurranseevne uten å ofre den ene for den andre i bakgrunnen.